Vannkvalitet

Total alkalitet består av hydroksid (OH-), hydrogenkarbonat (HCO3-) og karbonat (CO32-).

Hvilke helsemessige betydninger kan høy alkalitet ha?
Det er ikke registrert negative helseeffekter fra hydrogenkarbonat. Tvert i mot kan alkalitet i vann ha en viss gunstig virkning fordi alkalisk vann som regel er mindre korrosivt, og mange tungmetaller er mindre løselige i alkalisk vann.

Hvordan kan man måle vannets alkalitet?
Vi tilbyr vannanalysepakker utført av akkreditert laboratorium samt vannprøvesett for hjemmebruk som inkluderer analyse av alkalitet. Ditt lokale laboratorium vil også kunne være behjelpelig med analysering.

Hvordan kan man øke vannets alkalitet?
Det enkleste eksempelet er å bruke et pH-filter med marmor som omdanner vannets CO₂-innhold til hydrogenkarbonat og dermed øker vannets alkalitet.

Mye sur nedbør kan øke utfelling av aluminium og gi avrenning til vannkilden ved økte verdier.

Her i landet er aluminium ofte assosiert med leire. Siden aluminium brukes som fellingsmiddel i fullrenseanlegg, kan man finne aluminiumforekomster ved dårlig drifting av anlegg.

Hvilke helsemessige og driftsmessige problemer vil aluminium i vann gi?
Personer med nyresykdommer kan få helsemessige problemer ved inntak av for høye nivåer av aluminium.

Dersom aluminiumnivået i vann fra fellingsanlegg er høyt kan dette skape slamdannelse og avleiringer av aluminiumhydroksid i ledningsnettet. Utfelling av dette slammet kan gi vannet dårlig smak og farge. I tillegg kan vannet bli uklart.

Alt drikkevann bør analyseres for bakteriologisk innhold før bruk. Analysen kan foretas av det lokale laboratorium eller via KLART VANN AS. Bakteriologiske analyser tester vannet for innhold av blant annet:

• Koliforme bakterier
• Termotolerante koliforme bakterier
• Kimtall

Koliforme bakterier er hovedsakelig tarmbakterier fra mennesker eller varmblodige dyr. Funn av koliforme bakterier er tegn på at vannet kan være forurenset med avføring fra for eksempel kloakk.

Termotolerante koliforme bakterier tyder på nylig forurensing, og at vannet kan inneholde sykdomsfremkallende bakterier. Vannet er derfor ikke hygienisk sikkert og bør sikres bakteriologisk.

Kimtall er det totale antall levende bakterier og sopp (mugg og gjær) som påvises i drikkevannet. En veiledende verdi for bra drikkevann er et kimtall på mindre enn 100 pr. ml. Drikkevannet kan være brukbart selv om kimtallet er over 100 pr. ml. Høyt kimtall kan oppstå ved tilsig av overflatevann («flomvann»), og er ofte kombinert med høyt innhold av organisk materiale.

Lavere mengder av fluor i drikkevannet er gunstig for å forebygge tannråte (ideelt er 1 mg F/l ønskelig), mens høyere verdier vil kunne forårsake tannsykdommen dental fluorose.

Dental fluorose kan gi flekker på tennene (hvite, brune), samtidig som tennene svekkes. Tannskader p.g.a. høyt fluorinnhold er hyppigere når tennene er under utvikling, d.v.s. hos barn. Tenner som allerede er på plass i munnen, kan ikke skades av fluor, men ved årelangt bruk av vann med svært høyt fluoridinnhold kan man få skader på f.eks. benvev.

Hvordan kan man få måle vannets fluorinnhold?
Innholdet av fluor i drikkevannet kan testes av et lokalt laboratorium eller via KLART VANN.

Hvordan kan fluorinnhold i vann reduseres?

KLART VANN tilbyr alternative metoder for fluorreduksjon i drikkevann som fluorreduserende filterpatroner eller omvendt osmose.

Ved oppvarming avsetter kalsiumsalter seg på heteflatene som kjelstein (CaCO3) i for eksempel varmtvannsbereder, rør, kokekar og husholdningsmaskiner (bl.a. kaffetraktere og strykejern). Dette kan føre til overoppheting og skade på elektriske varmeelementer. Ved vasking vil man dessuten oppleve at såpe skummer dårlig dersom ikke spesialsåpe benyttes. Dusjvegger får hvitt kalkbelegg. De praktiske og driftsøkonomiske problemene er større enn de helsemessige.

Følgende oppstilling angir vannets tilstand ved ulike hardhetsgrader:

0-2 dH° (0-14 mg Ca/l): veldig mykt
2-5 dH° (14-36 mg Ca/l): mykt
5-10 dH° (36-71 mg Ca/l): middels hardt
10-21 dH° (71-150 mg Ca/l): hardt
Over 21 dH° (over 150 mg Ca/l): veldig hardt

Hvordan kan vannets hardhet reduseres?
Ulike metoder kan brukes for å redusere vannets hardhet. Den mest vanlige metoden er å benytte et avherdningsfilter. Omvendt osmosesystem (Dometic Mebranfilter) er også effektivt. Ved små vannmengder tilbyr vi spesialfilterpatroner.

Med mykt vann unngås kalkstensforsamlinger i rør, varmtvannsberedere, oppvask- og vaskemaskin, og dermed forebygges dyre reparasjoner og driftsavbrudd.

I de tilfeller hvor humus er assosiert med jern og/eller mangan kan man få misfarging av klesvask. Overflatevann er mest utsatt for å ha høye humusforekomster, men man kan også finne høye verdier i brønner med tilsig av overflatevann. Man ser ofte de høyeste humusinnholdene på våren og høsten siden ferske planterester avgir mest organisk stoff og det er på disse tidene på året vi har mest nedbør. Humusstoffer er svakt sure og humusholdig vann har derfor lav pH.

Hvilke bruksmessige og helsemessige problemer vil humusholdig vann gi?
Humusholdig vann vil vanskeliggjøre UV-behandling da UV-strålene ikke vil kunne trenge gjennom vannet like effektivt som i et klart vann. Dersom klorbehandling benyttes på humusholdig vann vil helseskadelige klororganiske forbindelser kunne dannes. Disse forbindelsene vil i tillegg til å være helseskadelige kunne gi vond lukt og smak.

Hvilken måleenhet benyttes for humusinnhold?
Analyse av vannets fargetall samt konsentrasjon av totalt organisk karbon (TOC) eller kjemisk oksygenforbruk ved permanganatoksidasjon (KOFMn) er som oftest brukt.

Hvordan kan man redusere vannets humusinnhold?
Flere metoder kan benyttes for reduksjon av humus. Vi tilbyr følgende rensemuligheter: Humusfilter med ionebyttemedia, membranfilter (Dometic) og kullfilter (kullfiltertank, filterpatron-kullblokk eller filterpatron – aktivt kull for de små behovene).

De mest vanlige tilfellene av hydrogenholdig vann er fra grunnvannskilder, men man kan også ha forekomster i dype, næringsrike (humusholdige) innsjøer. Man kan i tillegg få forekomster av hydrogensulfid fra nedbrytning av organisk materiale som er sedimentert i ledningsnettet.

Hva er helsefaren med hydrogensulfid?
Hydrogensulfid er giftig i små mengder, men selv ørsmå konsentrasjoner lukter så ille at vannet blir udrikkelig.

Hvordan kan hydrogensulfid i vann reduseres?
Hydrogensulfid i vann kan filtreres gjennom et H₂S filter med et selektivt filtermedia eller man kan bli kvitt den ubehagelige lukten hydrogensulfid gir ved å oksidere sulfid til sulfat. Oksidering kan oppnås ved lufting eller oksidering i for eksempel et jern- og manganfilter.

Hvordan kan man analysere vannet for hydrogensulfid?
Vanligvis er det tilstrekkelig å bekrefte at vannet inneholder hydrogensulfid ved å kjenne lukten. Dersom det er ønskelig å analysere for mengden hydrogensulfid må dette gjøres på plassen av et lokalt akkreditert laboratorium.

Toverdig jern (Fe2+) er oppløst og fargeløst og forekommer i vann med lavt oksygeninnhold og høyt karbondioksydinnhold (CO₂), som for eksempel i grunnvannskilder. Dersom toverdig jern kommer i kontakt med oksygen eller oksiderende komponenter, vil det endres til treverdig jern (Fe3+) som har den kjente rustrøde fargen. Denne formen av jern er partikulær og kan dermed fysisk filtreres bort. Organisk jern forekommer i kompleksbindinger med humus. Denne typen jernforbindelse kan gi gode vekstforhold for jernbakterier. Disse bakteriene kan produsere rustknoller i ledningsnettet som kan skape korrosjon i ledningsnettet.

Mangan og jern er forholdsvis like kjemisk sett. Mangan kommer også som regel fra mineraler i berggrunnen. Det er færre manganholdige mineraler enn det er jernholdige mineraler. Derfor ser vi ofte høyere jernverdier enn manganverdier. Mangan finnes i de samme formene som jern: oppløst (fargeløs), oksidert (partikulær) og organisk. Mangan er lettere oppløselig enn jern og er derfor vanskeligere å oksidere og dermed fysisk filtrere bort.

Hva er de bruksmessige og helsemessige problemene forårsaket av jern og mangan?
Verken jern eller mangan har noen direkte helsemessige effekter (det har vært spekulert om store inntak av mangan kan gi skade på lever). Indirekte vil jern og mangan i drikkevann kunne skape helsemessige problemer i og med at UV-desinfeksjon vanskeliggjøres, både p.g.a. farget vann, beleggdannelse på kvartsglass og partikler som skjuler bakterier og virus fra UV-bestrålingen. Som nevnt ovenfor, kan jernbakterier danne rustknoller i ledningsnett som igjen kan gi korrosjon. Bakteriene kan også føre til at det dannes rustslam i ledninger. Høyt jern- og manganinnhold kan gi vannet en dårlig smak samt en uestetisk farge. Det vil også kunne misfarge klesvask og gi brune utfellinger på sanitærutstyr.

Fordelen med klor er at desinfeksjonseffekten vedvarer i ledningsnettet. Det negative med klor er at dersom organiske materialer forekommer i vannet eller ledningsnettet kan det dannes kreftfremkallede stoffer som trihalomethaner. I Norge brukes det som oftest svært lave konsentrasjoner av klor i forhold til andre land.

Hva kan gjøres for å redusere vannets klorinnhold?
Klorholdig vann kan gi tørr hud med kløe og utslett ved dusjing. Et dusjfilter kan redusere klorabsorpsjon og skadelig klordampinnånding. For å redusere klor i drikkevann har vi en rekke ulike løsninger.

Tilførselen av klorid kommer som regel fra berggrunnen eller fra nedbør. Brønner nær kysten kan være påvirket av sjøvann og man kan derfor finne høye verdier av klorid. Kloridinnholdet kan i slike tilfeller overstige 100 mg Cl/l. Det forekommer også tilfeller hvor forurensing fra veisalt vil kunne gi høye verdier av klorid. Høyt kloridinnhold påfører korrosjon på rørledningsnett og armatur. Dersom saltsmak kjennes, fra rådes det brukt som drikkevann.

Hvilke helsemessige betydninger kan høyt kloridinnhold gi?
Klorid har i seg selv ingen helsemessig betydning, men klorid finnes som oftest i forbindelse med natrium som kan påvirke blodtrykket.

Hvordan kan man redusere vannets kloridinnhold?
Vannets kloridinnhold kan reduseres ved bruk av vårt demineraliseringsfilter eller et av våre omvendte osmosesystem.

Konduktiviteten måles i mS/m og verdier i norske overflatevann er vanligvis lavere enn 5 mS/m. Kalsium og magnesium vil bidra til noe forhøyde verdier av konduktivitet. Høye verdier skyldes som oftest tilsig av saltholdig vann (sjøvann).

Hvilke bruksmessige problemer vil høy konduktivitet gi?
Dersom konduktiviteten skyldes høyt saltinnhold fra for eksempel sjøvann, vil korrosjon kunne forekomme. Noe utstyr er svært følsomt for konduktivitet som stammer fra kalsium og magnesium.

Hvordan kan man redusere vannets konduktivitet?
Demineraliserende filtersystem vil redusere vannets konduktivitet.

Verdiene vil variere basert på hvor korrosivt vannet er, hvilken temperatur vannet har og hvor lang oppholdstid vannet har i ledningsnettet.

Hvilke helse- og bruksmessige problemer kan oppstå p.g.a. høyt kobberinnhold?
Høyt kobberinnhold i drikkevann (over 3 mg/l) vil kunne gi akutt mageirritasjon. Undersøkelser indikerer en sammenheng mellom kobberholdig vann og langvarig diaré hos barn. Noen personer tåler ikke kobber (Wilsons sykdom). Wilson sykdom er en stoffskiftesykdom som gir en forstyrrelse i kroppens kobberbalanse.

Hvordan kan man måle vannets kobberinnhold?
Vi tilbyr vannanalysepakker utført av akkreditert laboratorium som inkluderer analyse av kobber. Deres lokale laboratorium vil også kunne være behjelpelig med analysering.

Hvordan kan vannets kobberinnhold reduseres?
Det viktigste er å forebygge ved å øke pH-verdien i vannet. Ellers finnes det flere metoder til bruk for å redusere kobber. Eksempler på dette er filterpatroner med egenskaper til å redusere kobber, aktivt kull vil adsorbere kobber eller Ionebyttemedia som også vil kunne redusere vannets kobberinnhold.

Bakteriologisk nedbrytning av organisk stoff i ledningsnettet kan gi dårlig lukt og smak. Anaerob nedbrytning (uten oksygen) kan føre til dannelse av illeluktende hydrogensulfid. Alger kan skille ut organiske stoffer som danner illeluktende forbindelser etter kontakt med klor. Høye konsentrasjoner av humusstoffer kan gi myrsmak på vannet.

Kjemikalier som fenoler og mineraloljer kan i små mengder gi ubehagelig lukt og smak. Høyt kloridinnhold gir saltsmak på vann. Utløste metaller som jern, mangan, sink og kobber kan gi ubehagelig smak. Desinfisering med klor vil kunne gi vannet en klorsmak når klorinnholdet er høyt nok.

Hvilke metoder benyttes for å redusere lukt og smak?
For lukt og smak i forbindelse med klor er aktivt kull en vanlig rensemetode.

Dersom man har radonholdig vann, vil radon ofte frigjøres fra vann til inneluften ved for eksempel tapping fra kran og dusjing. Denne økte konsentrasjonen i inneluften kan skape stråleskader. Strålingen fra radon kan forårsake kreft på lungevev. Å drikke radonholdig vann kan også være en helseskade som kan forårsake mage- og tarmproblemer. Spesielt utsatt er små barn.

Hvordan tester man så om vannet man drikker innholder radon?
Analysering av radoninnhold i vann kan foretas via ditt lokale Næringsmiddeltilsyn. Her kan man også få hjelp til måling av radon i inneluft.

Hva kan gjøres for å redusere vannets radoninnhold?
Den mest effektive måten å redusere vannets radoninnhold på er å lufte vannet. Vår Radonett løser problemet og leveres med garanti på at vannet etter rensing ikke inneholder mer enn 100 Bq/l.

Norske overflatevann har ofte lav pH-verdi. Vannkilder i kalkholdig grunn kan være nøytralt til alkalisk. Vann med lav pH-verdi har også ofte lavt CO₂- innhold som også er svært korroderende.

Hvilke bruksmessige problemer vil lav pH-verdi og høyt CO₂- innhold kunne gi?
Vann med lav pH-verdi og høyt CO₂-innhold virker tærende på rørsystem og armatur og kan derfor forårsake utløsning av helseskadelige stoffer som tungmetaller. Tæring på rørsystem kan føre til lekkasjer med tilknyttede kostnader.

Hvilke helsemessige problemer vil lav pH-verdi og CO₂- innhold kunne gi?
Vann med lav pH-verdi og høyt CO₂- innhold vil indirekte være helseskadelig p.g.a. utløsning av tungmetaller fra rør og utstyr fra korrosjon.

Hvordan kan vannets pH-verdi økes og CO₂- innhold reduseres?
Effektive metoder er bruk av et pH-filter eller ved lufting (Radonett eller CO₂- avgasser).

Målenheten som brukes i norske forskrifter for turbiditet er FTU. FTU er en forkortelse av Formazin Turbidity Unit og er et mål for spredning av partikler i vann. Ved en turbiditet på 1 FTU kan man kunne se at vannet virker uklart.

Hvilke helseeffekter kan turbiditet gi?
Partikler kan redusere desinfeksjons-effektiviteten da de vil kunne innkapsle mikrober og dermed skjerme dem fra UV-bestråling eller klorering. Partikler vil også kunne absorbere UV-lys slik at lysintensiteten blir dårlig. Høyt innhold av organisk materiale vil kreve større mengder av klor for desinfeksjon, noe som kan føre til helseskadelige kloreringsbiprodukter.

Hvilke bruksmessige problemer kan turbiditet gi?
Vann med høy turbiditet vil ha et dårlig estetisk utseende. Partiklene kan tette rør og utstyr, samt skade pakninger, noe som kan føre til lekkasjer. Slam kan dannes i ledningsnettet og føre til smak- og luktproblemer. Misfarging av klesvask og sanitærutstyr kan oppstå.

Hvordan kan vannets partikkelinnhold reduseres?
De fleste partikler i vann kan filtreres bort. Vi tilbyr en rekke produkter med dette formål.